Nei. nei gutt...

Det evige spørsmålet som småbarnsmor er "hvor mye 'nei' skal til i løpet av en dag?". Spørsmålet etterfølges av flere delspørsmål alla "hva skal det sies nei til?", "skal vi helt slutte å si nei, og se hva som skjer?" og "skjønner barn egentlig hva 'nei' betyr?"

Innerst inne et sted har jeg vel innsett at ordet 'nei' er et nei-ord. Det funker ikke særlig godt i min familie. Det er sikkert brukt opp rett og slett.
Nei, kan deles opp i flere typer.

Du har spørre og få nei, nei 
"Mamma, kan vi får kjeks?" etterfølges oftest av et "nei". Funker det? Nei. Barna må spørre minst fem ganger til, etterfulgt av et "hvorfor?" Ordet "hvorfor" må forresten være barns mest brukte ord.
 "Kan jeg får spille på telefonen din?" "Nei, det er så lite batteri igjen." "Hvorfor?" Ettfølges av et "kan jeg få spille på telefonen din?" etter ca 1 min. Funket nei (med forklaring til og med)? Nei da.

Eller så har du kommando-nei:
"Nei, ikke putt pengene i munnen" (Funker ikke selv om man skremmer med ekle menn med dårlig håndhygiene som har tatt på de før)
"Nei, det er ikke lov å tegne i vinduskarmen"
"Nei, ikke sprett sprettball i nærheten av vinglassene"
"Nei, ikke lekesloss så en begynner å grine (veldig populær aktivitet for tiden)
eller rett og slett
"Nei, nå er det nok!"
Funker det? Nei, nei og atter nei.
Så kanskje skal jeg si nei til nei, og innse at det er fåfengt.

Men så har du Mao da. Moren hans trodde på fri barneoppdragelse og en mild røst som aldri ble hevet eller sa nei. Vi så jo hvordan det gikk.


Det finnes sikkert flere typer nei, kanskje leserne har noen egne kategorier?