Tusen prosjekter

Sånn kjennes det hvertfall ut som.

Det er et pittelite misforhold mellom ideer og gjennomføringsevne når det gjelder meg. Jeg er en tenk, drøm og planlegge person. Kan bruke timesvis på å kikke i blader og på nettet etter inspirasjon og fine ting. Men når det kommer til gjennomføringen detter jeg helt gjennom. Jeg kan velge å skylde på alle ungene som aldri lar meg holde på i fred, men det holder vel ikke i lengden? For nå har jeg vært hjemme i snart ett år, med bare ett barn å passe på, og er like langt som da jeg begynte permisjonen. Hullet i veggen under vinduet er fremdeles ett hull, kommoden jeg skulle pusse opp er fremdeles like sliten, hyllene jeg skulle henge opp er fremdeles bare en utrevet side i et interiørblad, bildene jeg skulle fremkalle og ramme inn OG henge opp, er fremdeles bare inne på dataen... Og i tillegg har det dukket opp bare flere prosjekter inni hodet mitt. I tillegg til at vi har lovet størstemann nytt rom til skolestart. Det krever sitt, ettersom dette rommet er kontor nå, ettersom minstemann skal inn til mellomstemann. På et rom som er fullt av smålego og andre kvelningsfarlige leker. Ettersom vi gjerne skulle hatt en seng som nesten ikke er å oppdrive. Ettersom kontoret som skal ut av det nye soverommet ikke har noen plass å være. Ojojoj!

Det er jo ikke det at jeg er lat, jeg gjør jo masse annet. Husarbeid som jeg sikkert burde drite i. I hvertfall i følge min mann som mener jeg har et vegg til vegg teppe av støv på hjernen.

Jeg får vel bare brette opp armene og komme igang. Skal bare en tur på ferie først.

Long time, osv.

Altså, jeg var inne i en god bloggestim, så begynte det å dabbe av, og så sluttet jeg. Det er vel kanskje litt typisk Heidi. Men jeg kan jo forsøke å bli flink igjen. Litt flink i hvertfall.

Sist hadde vi feiret 17. mai, nå går vi bare og venter på ferie i varme strøk. Her hjemme har sommeren bestemt seg for å ta en pause, og slutten på permisjonen ble ikke fullt så varm og deilig solfylt som jeg hadde håpet på. Da er det godt å vite at det venter to uker på deilige Rhodos om kun kort tid. I slutten av mai var jeg, Fredrik og minstemann med PWC til Firenze. Det har blitt noen Italia-turer etter hvert. Ikke dumt for to som elsker italiensk mat og matkultur.

Sånne kjøttdisker kan vi bare drømme om i Norge. Sjekk T-beinsteiken (og denne er ganske liten egentlig)!

 

 

 

 

Firenze var en flott by. Relativt lett og orientere seg i, masse fine bygninger og mye å se. Tobias fant ikke helt roen i den plutselige varmen, men han er uansett en grei gutt å ha med på tur.

Far og sønn foran det berømte skjeve tårnet. Det var utrolig flott, og mye større enn jeg hadde forestilt meg.

Firenze er provinshovedstad i Toscana, og i løpet av turen var vi på middag midt i Chianti-distriktet. Vi lærte om reglene for fremstilling av Chianti vin, fikk mye godt i glasset og fikk se typiske toscanske landskap. Hadde ikke vært vrang om noen hadde tilbydt meg en pitteliten vingård der nede.

Hadde du sagt nei til dette?

Litt flere bilder fra Firenze:

Middag på vingården Il Palagio

Var en tur i Boboli-parken. Vakkert, men noe dårlig vedlikeholdt.

Kan ikke klage over utsikten fra parken i hvertfall

 

Tobias får en liten krabbepause i Pisa

En eller annet Ponte, men hvilken?

Il Doumo, domen midt i sentrum. Umulig å ta bilde av hele bygningsmassen på en gang.

Håper på flere turer til Toscana etter hvert. Men nå er fokuset som sagt to uker gresk varme, unger som koser seg, (forhåpentligvis) avslapning for de voksne og Middelhavet. Ahhhh.

Ja, vi elsker...

 17. mai ble uvanlig våt og kald. En skulle kanskje tro at det ikke var et ukjent fenomen her i Bergen, men jeg har ikke opplevd noe særlig regn en eneste gang på de 7 feiringene jeg har vært med på etter mitt inntog til vestlandsbyen. Vi fikk likevel vår dose buekorps, bunader og russ. Sebastian har samlet intenst på russekort i hele mai. Det er greit å ha barnehage rett ved siden av videregående i mai. Han finnes jo ikke sjenert og løper bort til hver russ og spør etter kort. Finalen på innsamlingen hadde han i går. Etter det som, for meg, fortonte seg som en solid overdose hardtslående tromming og hyling fra minstemann, kunne han innkassere en god samling da russetoget durte forbi.

Tobias er tredjemann i matrosdressen Sebastian fikk fra oldemoren sin, eller Olle som hun like gjerne heter.

Sebastian gledet seg mest til 17. mai fordi han skulle pynte seg. Og det kan jeg godt forstå så flott han ble i denne fine fanabunaden vi fikk låne av snille Anne-Birthe.

Jesper gledet seg mest til 17. mai fordi han skulle få bruke de nye blå skoene. De har han mast om å få bruke i ei uke, og tidlig morgen 17. mai ble de plassert ved siden av frokostfatet. Burde jo selvsagt tatt bilde der skoene var inkludert, men så langt fram tenkte ikke jeg.

Jeg trodde vel egentlig at 17. mai handlet mest om pølser og is for barna, men så feil kan man ta.

April på tre minutter

Min svigerinne klaget over lav frekvens på oppdateringer her inne. Og det er jo helt sant. Denne måneden har bare forsvunnet i en svusj, og nå er mai nesten her. Har imidlertid vært flink til å huske fotoapparatet denne måneden, så da kan jeg oppsummere kjapt med en liten bildevisning i stedet.

Måneden startet med maling av påskeegg. Spesielt Jesper synes det var gøy. Hvis dere ser ned i midten på bildet ser dere to små øyne som titter over kanten. Denne måneden har i stor grad dreid seg om to ting for mellomstemann;
1. Småbiler. Han har vel omtrent uten unntak hatt den ene eller begge hendene opptatt med å bære på en bil. Det har omtrent ikke vært mulig å få han til å legge de fra seg, noe som innimellom vanskeliggjør helt dagligdagse gjøremål, som å ta på klær, dekke på bordet og ta seg for når han faller. Han har etter hvert godtatt at de skal ligge i lommen når han er ute. Opptil flere ganger har jeg blitt vekket om natten fordi han har mistet bilene, som totalt har erstattet kosebamser og denslags. Vi har kommet fram til en løsning på det problemet også. Heldigvis!
2. Even. Nabogutten Even har blitt Jespers første, eneste og beste bestevenn. Plutselig fant de hverandre noe så voldsomt, og nå er det Even ditt og Even datt fra vi våkner til vi legger oss. De er helt superfine sammen (og temmelig bøllete samtidig!) Vi hadde en liten krise da Even dro på påskeferie, men i dag var han her igjen og alt var topp. Må føye til at han også har ei venninne som heter Julie, som i følge Jesper er kjæresten. Hehe.

Tobias har fått sansen for utelivet. Her har våren nemlig kommet for fullt i siste halvdel av måneden, og vi har fått nyte sommervarme, uteliv og lyse kvelder igjen. Hele Hjelle våkner til liv om våren, ungene springer ute hele dagen og de voksne møtes i gaten for en prat. Utrolig trivelig. I tillegg har han fått to nye tenner, har begynt å spise fast føde (takk og takk, det tok sin tid), begynner å jobbe mot krabbing og har, best av alt, sluttet å amme om natten!! Han var rett og slett en rakkerfant som ville bruke puppen som smokk, og til slutt fikk jeg nok. Ca kl ett ei natt tok jeg saken (vogga) i egne hender, og plasserte det lille barnet under trappa. Og jammen satt den som en kule. Omtrent ikke en protest, og nå har mamma (og pappa) fått nettene tilbake. (Bortsett fra når vi må lete etter biler kl umenneskelig tidlig)

Sebastian, her syklende på sin nye sykkel kjøpt for egne sparepenger, har fått prøve livet som skolegutt. I midten av måneden var det innskriving og det var stas. Han ville helst begynt på skolen med en gang, men slo seg litt til ro når jeg forklarte at det var to førskoledager til før sommeren. Rart at vi allerede har en (nesten) skolegutt. Sebastian og Tobias har en helt egen connection, og ingen får minsten til å le slik som han.

I påsken har Fredrik vært jobbemann og gravd grøft til støttemur. Han har hatt god hjelp av guttene våre og ikke minst nabogutten. Belønningen har bestått av is og bakugan. Mor har erkjent at dette er mannfolkarbeid!

Av andre bilder kan jeg vise et par fra en minifjelltur vi hadde i påsken. Jesper er fotograf på et av bildene. Gjett hvilket.

Sebastian har også tatt et av sine morsomme øyeblikksbilder.

har en høne å plukke

Altså: i anledningen min halvrunde dag, fant jeg ut at jeg skulle smelle til med et lite jentekalas i morgen. Jeg pleier ikke å lage så mye styr rundt bursdager, greier meg stort sett med mannens oppdisking av deilig middag og litt kake med familien. Men i år skal jeg bryte tradisjonen, så får vi se hvor lenge det blir til neste gang.
Hadde egentlig tenkt å gjøre det enkelt, men fant ut at jeg like gjerne kunne legge ambisjonene litt høyt, ettersom det skjer så sjelden. Så i pur skaperglede og kreativitet satte jeg coq au vin som hovedrett. Fredrik sendte meg en fin artikkel, skrevet av matguru Viestad, om den herlige franske tradisjonsretten hvor de tok livet av en gammel, gal hane og kokte han fantastisk deilig i landsbyens lokale burgund.  Det burde jeg jo klare. Jeg kjøpte inn en deilig vin (den må drikkes uten en høne oppi en gang!)

 parterte hønene (hanen galer skjelden i norske frysedisker) som den reneste mesterkokk (innbiller jeg meg selv da), la de oppi den deilige vinen og lot de bade der lenge og vel.

Da jeg tok de ut i dag var de lilla! Ja ja, gjestene kan vel alltids spise lilla mat, bare den smaker himmelsk, tenkte mesterkokken, og misunte badegjestene det deilige badevannet. Del to av prosessen fortsatte i dag. Fredrik, som viser det seg, har hobbykokkeføttene litt mer plantet i jorda enn sin fru, mente nemlig at det kunne være greit å vite at det ble godt, sånn i tilfelle jeg trengte en plan B.

Kjøkkenet fyltes av en herlig duft av høne i vin, det sydet og dampet og jeg glemte nesten at hønene hadde feil farge. Etter en time var høna seig fortsatt, etter fire timer var den tørr som papp. Hvor ble den himmelske retten av? Det eneste jeg ble sittende igjen med etter seks timers hønekoking var to liter himmelsk hønsebuljong. Tørr høna får ikke komme på mitt bord nemlig. Kanskje blir det peppes i morgen?? ;-) Selv har jeg mest lyst til å sende den godeste Viestad på utflukt i hønsegården, sånn at han skjønner at høner er til for å legge egg, ikke kokes i vin.

Boys will be boys

Dette får jeg stadig høre fra Fredrik, sagt i sammenhenger hvor de enten gjør veldig guttete ting eller veldig rampete ting, eller begge deler samtidig. Jeg har for eksempel en liten tass på seks måneder som i det siste, uten unntak, tisser over hele badet hver gang jeg tar av bleien. Den lille bukken bruse tisser aller helst på meg. Og når jeg tror det hele er over og jeg har tørket opp, da tisser han litt til - Boys will be boys!

Jeg har en treåring som allerede nå har valgt yrke. Han skal bli kokk. Og ikke hvilken som helst kokk. Han og pappa skal bli sjefskokkene over alle kokkene. Den mellomste bukken han triller kjøttboller, koker kaffe, lager eggerøre, rister skiver, baker boller, rører i grøten og henter i kjøleskapet. Alt ledsaget av kjøkkenstolen han skraper fram og tilbake over gulvet slik at han rekker opp. Men opprydding er ikke gøy. Der har vi en liten jobb å gjøre. Boys will be boys!

Jeg har en femåring som tydeligvis synes hvitt er kjedelig. Det startet med blyantstreker i vinduskarmen, fortsatte med kulepenn på kjøkkenstolene og avsluttet med en flott strektegning over en hel vegg nedi gangen. Med permanent tusj. Legg merke til den fine innrammingen av lysbryterne.

Det var et lite øyeblikk der jeg ikke greide å holde meg særlig pedagogisk, men etter en utblåsning, kunne den største bukken fortelle at han bare skulle tegne en maskin han ville bygge, at han ikke hadde store nok ark, og at han dessuten ikke kunne forstå hvorfor veggen måtte være hvit. Han ville gjerne hatt den store tegningen der. Nå skal jeg legge til at Sebastian etter hvert begynner å bli en dyktig tegner, men selv en kjærlig mor har ikke fantasi nok til å se at dette er en maskin. Men nå er den vekke. Det var et samarbeidsprosjekt mellom mor og sønn. Så får jeg kanskje angre meg for den brutale fjerningen av kunstverket den dagen han blir en berømt kunstner. Boys will be boys!

Puss, puss så får du en suss

Ja, nå har vi fått enda en som trenger tannpuss. Det må selvsagt foreviges.

Det kameraet skulle jeg gjerne plukket litt på. Full i banan, som for øvrig er det eneste det er aktuelt å spise foruten melk.

Er det noen snille barn her?

Jeg skal innrømme det; det er ikke bare en dans på roser å ha tre unger i hus. Når en sutrer, en griner og en skal ha hjelp på samme tid, hender det jeg har lyst til å legge meg under dyna med fingrene i ørene og synge "lalala, jeg hører ingen ting". Men så er det alle de andre stundene da. De gangene mellomste og størstemann er bestevenner og leker sammen, størstemann tegner den flotteste tegningen, mellomstemann tar tak i fjeset mitt og gir meg en smellkyss eller når minstemann smiler og ler og bare er fornøyd.

(Her er lille flittige Sebben i en litt yngre utgave, en veldig blid unge allerede da)

Eller når Sebastian i morges roper opp at jeg ikke skal komme, og jeg hører han hvisker til Jesper: "skal vi overraske mamma?". Når jeg endelig fikk komme ned hadde han ryddet hele rommet sitt, og var kry som en hane. Jesper spilte lillebrorrollen godt, og hadde lusket seg under trappa for å leke. Men akkurat der og da var det helt greit for storebror, som fikk ha alle godordene for seg selv.

ahhh, deilige vår

Jeg vet at noen der oppe i Trøndelagen allerede er sjalu, men jeg må bare si det en gang til; nå er våren her!! Ser utover snøfritt landskap fra her oppe i høyden. Jeg burde tatt mange bilder for å vise hvor vakkert det er her nå, med lyset og sola og knopper som står der å bare venter på å briste. For dette er bonusen med å bo på Vestlandet. Våren kommer tidlig, og den kommer som oftest tørr og solfylt.

En perfekt dag for en lang tur med vogn. Jeg bare gikk og gikk, og det var så stille og vakkert og deilig at jeg ble helt salig, lukket øynene og trakk den friske lufta langt inn i kroppen. Nå har det begynt. Nå er tida for tørr asfalt, mindre klær, blomstring og lykkelige unger her. Lange lyse kvelder, og vin på terrassen er plutselig så mye nærmere. Er det ikke fantastisk?

En søndagsoppkvikker

Jeg regner med at i hvertfall familien vil sette pris på denne lille videosnutten. Dette er vel det første store latteranfallet til den minste bukken Bruse

Brødre i blodet

De vokser til, guttene våre. Det er rart å se på de og tenke at alle har ligget i min mage og vært bittesmå. Tobias er nesten et halvt år allerede. I dag ble han målt og veid og vaksinert. Han er stor og fin, og en skikkelig tøffing som nesten ikke lagde en lyd da helsesøster stakk.
Sebastian og Jesper forsøker å tilpasse seg livet i en ny barnehage. Nesten alle ungene fra den gamle barnehagen har flyttet til andre barnehager, så det er nok utfordrende nok å bli kjent og få nye venner.

Vel, her er de. Jeg kan godt se at de er brødre. Kan du?

Frelst, men ikke fanatisk

Nå skal jeg skrive om noe som jeg egentlig hadde bestemt meg for å skrive noe om, fordi det ikke har noe med et guttehjem å gjøre, og fordi det i grunn er litt kjedelig.

Etter tre svangerskap og alt for mye god mat, trengte kroppen rett og slett en livsstilsforandring. Kiloene har sneket seg på, og har vært vanskelige å få av igjen. I tillegg har jeg vært for stillesittende og spist alt for mye sukkerholdige matvarer. Ingen ukjent problemstilling for mange regner jeg med.

Vel, jeg bestemte meg rett og slett for å ta tak, og nå er jeg blitt litt frelst rett og slett. Jeg var ute etter noe som kan vare, som er helt gjennomførbart for en med litt dårlig viljestyrke og som ikke er en "kur". Jeg gidder ikke en sånn fort ned og enda raskere opp igjen. Mest av alt er det viktigste at kroppen trives, og da kreves det en god porsjon sunn fornuft.

Jeg fant ut at jeg skulle prøve meg på et såkalt lavkarbo kosthold. Det er en drøss retninger og masse "regler" og myter rundt denne livsstilen. Noen lever veldig strengt og "kurete" og fanatisk vil jeg påstå, mens andre slipper litt mer opp. Det er her det med den sunne fornuften kommer inn. For meg er rene råvarer, svært lite halvfabrikata, masse grønnsaker, nøtter, fisk, kjøtt, ost, egg og sunt fett tingen. Jeg spiser også noe grove kornprodukter og litt melk innimellom. (Og sjokolade også altså, men helst 70% som jeg heldigvis digger) Det viktige er å spise sunt, rent og godt. Og det funker vettu. Skal ikke skryte på meg et enormt vekttap foreløpig, men det går nedover. Og cm krymper.

Men den egentlige grunnen til at jeg skriver om det er de andre effektene kostholdet har. Jeg føler meg utrolig frisk og sunn og kjenner at kroppen liker det den får. Blodsukkeret holder seg jevnt hele dagen. Det er utrolig deilig å slippe å bli grinete når blodsukkeret dropper. Jeg blir nesten aldri skrubb-innhul sulten og sur. I tillegg funker kostholdet som en kule for magen. Alt hvetemelet folk propper i seg tror jeg faktisk funker som gift for magen.

Så nå er jeg helsefrelst, men ikke fanatisk. Og sånn har jeg tenkt å være temmelig kjempelenge.

Er bitt av basillen

Jeg må innrømme det: jeg lar meg påvirke av verden rundt meg. Det er vel ikke noe revolusjonerende i det utsagnet. Jeg er jo deltager i samfunnet og blir påvirket av andre. Men nå er jeg blitt påvirket av bloggesamfunnet. Jeg ble rekruttert inn i denne verden da jeg begynte å følge bloggen til en kollegas kone. Det var ingen hvilken som helst bloggekone heller, men selveste Emmeline, en av de virkelig store innen interiørblogging. Hun har fullstendig dilla på romantisk sommerhusstil, og hvordan halve familien (den mannlige delen) godtar alle blomstene og pastellene er jo et mysterium i seg.

Grunnen til at jeg ble fast leser av hennes blogg er ikke blomstene, men måten hun skriver på. Hun er utrolig morsom og gir mye av seg selv. Men så har det seg sånn at jeg etter å ha lest masse om hennes dilla på Green Gate, Pip og andre blomstrete merker, har jeg blitt påvirket. Så det som i starten virket litt voldsomt, har nå blitt noe jeg også har lyst på. Ja, gi meg Green Gate lattekopper, skåler og småblomstrete kjøkkenhåndklær, rosa puter i sofaen og romantikk.

Jeg lurte med meg to av mine skjønne naboer på tokt til på hi sido ta fjorden. Eikelandsosen i Fusa, for der skulle butikken Velkommen ligge med hele sitt deilige utvalg av kopper og kar i sommerhusstil. For de som ikke har vært der; Fjorden senter i Eikelandsosen er vel ikke akkurat det mest velassorterte senteret du kan besøke. Velkommen hadde til og med flyttet ut (de skal tilbake da), slik at også alle interiørfrelste holder seg unna inntil videre. Enda lengre ut på landet måtte vi for å finne det vi var på jakt etter. Desverre hadde de ikke store utvalget den dagen, da vårvarene enda ikke hadde ankommet (research Heidi - research!)

Så min nyervervede entusiasme for romantiske kopper ble utløst i to kopper og et kjøkkenhåndkle, samt bursdagsgave til min søte søster (nå er du vel spent tenker jeg)

Turen var koselig den, men det er vel kanskje galskap å ta en dagstur for noe sånt?

Nei. nei gutt...

Det evige spørsmålet som småbarnsmor er "hvor mye 'nei' skal til i løpet av en dag?". Spørsmålet etterfølges av flere delspørsmål alla "hva skal det sies nei til?", "skal vi helt slutte å si nei, og se hva som skjer?" og "skjønner barn egentlig hva 'nei' betyr?"

Innerst inne et sted har jeg vel innsett at ordet 'nei' er et nei-ord. Det funker ikke særlig godt i min familie. Det er sikkert brukt opp rett og slett.
Nei, kan deles opp i flere typer.

Du har spørre og få nei, nei 
"Mamma, kan vi får kjeks?" etterfølges oftest av et "nei". Funker det? Nei. Barna må spørre minst fem ganger til, etterfulgt av et "hvorfor?" Ordet "hvorfor" må forresten være barns mest brukte ord.
 "Kan jeg får spille på telefonen din?" "Nei, det er så lite batteri igjen." "Hvorfor?" Ettfølges av et "kan jeg få spille på telefonen din?" etter ca 1 min. Funket nei (med forklaring til og med)? Nei da.

Eller så har du kommando-nei:
"Nei, ikke putt pengene i munnen" (Funker ikke selv om man skremmer med ekle menn med dårlig håndhygiene som har tatt på de før)
"Nei, det er ikke lov å tegne i vinduskarmen"
"Nei, ikke sprett sprettball i nærheten av vinglassene"
"Nei, ikke lekesloss så en begynner å grine (veldig populær aktivitet for tiden)
eller rett og slett
"Nei, nå er det nok!"
Funker det? Nei, nei og atter nei.
Så kanskje skal jeg si nei til nei, og innse at det er fåfengt.

Men så har du Mao da. Moren hans trodde på fri barneoppdragelse og en mild røst som aldri ble hevet eller sa nei. Vi så jo hvordan det gikk.


Det finnes sikkert flere typer nei, kanskje leserne har noen egne kategorier?

Gyldne øyeblikk

Livet med en liten baby i huset er full av gyldne øyeblikk. Det kan være et fornøyd smil ved puppen. Små gledeshyl over å se meg. Ivrig fektende armer. Glede over å se storebrødrene. Nysgjerrige blikk på pappa. Til og med en bæsj kan være koselig, når han ler av å bli kilt på stellebordet.

Allerede 5 måneder. Synes denne babytiden godt kunne vare litt lenger. Nå for tiden ligger han og spekulerer på hva storebrødrene finner på, der de ruller rundt på gulvet og lekesloss. Vel, tiden kommer tidsnok da du og kan være med. Med du kan godt vente litt. Det er en tid for å være stor og greie alt selv. Nå er det tid for å bare være en liten klump som lukter søtt og bare vil kose.

Rotete eller bare uryddig?

Jeg innrømmer det gjerne; jeg er er overflaterydder. Jeg kan faktisk føle meg fysisk dårlig, svimmel og i ubalanse dersom det flyter i huset. Uten å vite det helt sikkert; tror jeg Fredrik har det sånn med underflaterotet. Dere skjønner det kan være litt utfordrende. For når overflaten helst skal være shina for at jeg skal ha det bra, havner rotet gjerne på underflaten. Les; skuffer, skap, bokser, boder osv. Og etter ei stund er det jo litt umulig å finne ting. Ikke for meg selvfølgelig. For selv om jeg rydder ting vekk, vet jeg faktisk omtrent alltid hvor de er. Men for menn (verdens DÅRLIGSTE LETERE) bør ting helst ligge akkurat rett foran nesetippen i det skuffen eller skapet åpnes. Og når tingen til og med har blitt dyttet av de andre tingene ned i skuffen under, eller verst av alt, bak skuffene, da skjer det som gjør meg urolig igjen, Det blir overflateuryddig. Da skal den nemlig lages systemer, og alt dras ut av skuffene og alt skal ha nye (fornuftige) plasseringer. Ikke at jeg noen gang har hørt at kjøkkengulvet er en fornuftig plass for telys og gamle servietter men. Etter en irritasjonstirade legger freden seg atter over et guttehjem og jeg skufler ting inn i skapene igjen.

Men det skal jeg ha. Jeg rydder faktisk skikkelig innimellom. Og da er jeg temmelig opptatt av å ha det sånn ei stund. Men det blir alltid rotete igjen likevel. Og det er ikke meg.

Dagens sitat

Vi sitter i bilen etter å ha vært på et koselig besøk hos tante og onkel.
Størstemann utbryter plutselig: I Lativa er det ikke lov å fise høyt. Da kommer politiet og setter deg i fengsel.
Jeg har forsøkt å finne ut om det er sant, men det var skuffende få treff på google.
Kanskje noen av leserne har informasjon angående dette temaet?

Ser dette ut som en sikker kilde? (Never mind fru Megamage i bakgrunnen. Den er bare gravid.)

Trøtte februar

Den aller trøtteste og kjedeligste måneden i året er februar. Sånn bortsett fra naboene som alltid er i Singapore i februar, kjenner jeg ingen som synes februar er noe særlig å snakke om. Og selv har jeg heller ikke mye å snakke om. Men så kan jeg ikke miste de som leser her inne heller. Så inspirert av særs uspennende facebookoppdatering fra omtrent hele vennelisten, skal jeg oppsummere ca hvor lite spennende en morgen i
februar er.

 

I forhold til antall timer søvn på grunn av barn med ulike behov, våkner jeg alt for trøtt kl sju. Hååååper at klokka er bare fire, men det er den altså ikke. Kler på, pakker, smører, er litt morragretten, kjører til barnehagen og hjem igjen. Forsøker å tvangsvekke systemet ved å lage nesten udrikkelig sterk kaffe. Hodet våkner etter hvert, men øynene er fulle av grus. Prøver å spise en sunn og slankende frokost, men dropper grønnsakene fordi jeg er for trøtt til å finne de fram. Innimellom alt har jeg plukket ut av oppvaskmaskinen, tømt tørketrommelen, men bare slengt de rene klærne på gulvet (kommer til å angre senere), satt på nye klær og ammet sjarmtrollet (som bare er utrolig glad og blid for tiden)

 

Jeg har også sett meg selv i speilet og konstantert at frisøren bommet litt sist. Langt hår som krevet arbeid? Det er jo ikke helt meg. Et langt hår skal i grunn ikke måtte fønes for å se bra ut. Men jo, denne frisøren ville det annerledes. 799 kr for en lang frisyre som må fønes for å ikke se ut som en halvgammel puddel med en bad hair day. Friss tror jeg er fagordet. Setter det opp i en håpløs hestehale med spenner i panneluggen. Kjennes bra ut, så lenge jeg ikke ser meg i speilet.
Heldigvis har en annen nabo bedt meg med på trilletur. Med rosa, hjemmestrikket pannebånd ser ingen puddelen i meg, og jeg kan endelig våkne.
Hvordan er en typisk februarmorgen for deg ?

Bildene har ingenting med teksten å gjøre. ville bare minne om at det kommer mer spennende tider etter hvert.