Jeg vet det omtrent med en gang ungene har stått opp. I dag er det den dagen. Det er noe med lydene. De er høyere. Låsen har gått i vrangen i det strøpebuksen havner bak fram, og det er allerde utspilt sterke scener da sjokoladekjeks til frokost ble avvist av overhodet. Du vet du bør trå litt varsommere, være litt mer forståelsesfull. Men det er da forbasket umulig å holde roen når mellomstemann har sitt tredje raserianfall fordi størstemann gikk først inni bilen for å erte. Og når størstemann kommer med apeskrikene sine sånn at jeg nesten kjører av vegen fordi jeg skvetter sånn.
Det er den dagen, da ungene er smurt inn i kattedritt, fordi ingen i kommunen har plukket opp all avføringen som ligger strødd utover hele barnehagen. Og jeg glemmer å sette på klærne til vask, slik at de helt sikkert ikke er tørre til i morgen. Da mellomstemann har to fryktelige raserianfall til innen en halvtime har gått etter ankomst hjemme fordi han a) ikke fikk det fatet han hadde tenkt og b) ikke fikk spise kjeks til middag.
Det er den dagen da størstemann erter mellomstemann litt til. At vannet fra badebaljen til pittelillestemann flyter utover hele badegulvet og jeg knuser et glass som ligger på vippen i oppvaskmaskinen.
Men. Det er også den dagen Mannen min sier at et glass vin nå er perfekt. Den samme mannen som kom med en stor bukett blomster helt uten noen spesiell grunn i går. Den dagen er det også.
(Litt humor til slutt. Fantastisk bilde jeg tok for åtte år siden på ei strand i Nidri)
Er det ikke bare vi som har sånne dager??
SvarSlett