I utlendighet

Etter to korte dager hos min snille mor, er pakkenelikkene puttet oppi kofferten og vi har dratt til to stolte oldeforeldre. De har ikke sett det siste tilskuddet før nå. Og det er jo selvsagt stor stas. Tobias har oppført seg eksemplarisk hele dagen. Smilt, pratet og sjarmert. Og så har han lagt seg uten en lyd, til fryd for mor. Jeg føler meg heldig som fremdeles har besteforeldre og mine barn som har oldeforeldre som til nå har vært spreke over all forventning. Når min bestefar nå har vært syk og fremdeles er syk, er det godt å kunne ha litt ekstra tid. Det er baksiden ved å bo langt borte. Jeg skulle gjerne stilt opp mer og latt de få mer tid med oldebarna. Jeg er ikke den eneste som har det sånn da. Det er i hvertfall veldig godt å treffe de nå.

Hjemme rapporteres det om høye sukkerverdier, forandringer i klesvaner, skjeve gardiner, sliten far og fornøyde unger. Duppedings er det nye ordet, polardronningen er en gal bergensfrue og i morgen er det middagsbesøk til farmor og farfar. Brokkolien får vi ta fram når mor kommer hjem. Inntil videre får de leve lykkelig uvitende om det.