Ironigenerasjonen og litt om hundedritt

Da jeg var hjemme snakket jeg og min søster om det å være voksen. Kanskje fordi jeg har besøkt mine besteforeldre som er mer enn voksen nok. De fleste voksne tenker nok disse tankene med jevne mellomrom. Hvorfor føler jeg meg ikke voksen? Jeg er jo bare akkurat sånn som jeg var da jeg var ung. Eller? Det skjer tydeligvis ingen klar forandring for hvert år som går. Noen snakket om at vi som er unge voksne nå (kremt, er jeg fortsatt en ung voksen?), er ironigenerasjonen, fordi vi leker voksne. Det var i grunn ganske treffende. For ofte føler jeg at jeg leker voksen, med mann, barn, hus og bil. Som ansvarlig oppdrager og forbilde, som arbeidstaker og en deltaker i samfunnet. Lille meg, jeg er jo bare et barn. Hmm. Må vel kanskje observere litt utenfra for å finne ut at jeg faktisk er voksen. Kikke på handlingsmønster, utseende, preferanser. Forstår jo fort at jeg ikke bare leker voksen da. Jeg hører for eksempel nesten utelukkende på p1, fordi de har så koselige programledere. Greier ikke å henge med på nye plateutgivelser, men hører helst på det jeg hørte på for ti år siden. Må ha kaffe om morgenen for å våkne, men også fordi det er godt. Synes faste rutiner er en god ting, som felles frokost i helgene og detektimen på fredager. Synes backpacking høres slitsomt ut og tenker at Roskilde alene var gøy - for 15 år siden. Nå er det best med dusj og do og ordnede forhold. På overleppen ser jeg begynnende rynker (akkurat sånne rynker jeg ikke vil ha) og kroppen er litt mer mjuk på en måte.
Herregud. Nå ble jo dette bare sutrete. Det skulle det ikke være. For jeg er jo ingen unge lenger. Heldigvis. Tenk å måtte gå gjennom tenårene en gang til. Skrekk og gru. Jeg har en selvtillitt jeg bare kunne drømme om for noen år tilbake. Og herlighet, så teite tanker jeg hadde da jeg var 20. Var det dessuten særlig gøy å være fyllesjuk hver søndag i studietiden? Neppe. Hver alder har sin sjarm, og selv om jeg ikke har merket at jeg har blitt voksen, så er jeg vel det. Og da er det jo i grunn ganske tøft å føle seg ung.

Bildene hører kanskje ikke til i temaet, men likefullt. Mine besteforeldre var veldig glade over besøk fra Bergen. Og selv med et stort operasjonsarr på magen, måtte oldefar holde yngstebarnet ei lita stund. Tøffing.

Og så til den hundedritten da. I dag holdt jeg på å tråkke rett i en blaut, ekkel, lysebrun og illeluktende bæsj rett nedenfor postkassa vår. Folk her oppe lar bikkjene drite fritt med en gang det kommer litt snø. Ingen som ser det vettu. Før snøen smelter. Hallo? Hva er det som feiler folk. Neste gang jeg ser en lar være å plukke opp (ja, har sett det med egne øyne, og de bor ikke her en gang. Komme opp hit og la hundene drite. Hallo, igjen)  kommer jeg seriøst til å lire av meg noen som slettes ikke egner seg på trykk. Tøff i trynet? Ja da, men de som kjenner meg vet at jeg gjør det.

I stedet for et ekkelt hundebæsjbilde, vil jeg til slutt vise bilde av to kjempesøte muffins jeg kjøpte på Søstrene Grene i helga. Ble pittelitt shopping med min mor på fredag. Disse måtte jeg bare ha.

Beklager dårlig kvalitet på bildene, men kompaktkamera og dårlig dagslys er ikke akkurat oppskriften for vellykkede shots.